Veronika, i Tidens Løp

Mange dager, like, fylt av meningsløs disputt, om tusenårsskift og menneskets natur. Et krystallpalass bygges, men sjelen er brutt, en kamp om makt, et evig blodbad, så sur.

Men du, Veronika, står i støyen, klar og sann. Ikke en tangent, ei heller en forblindet sjel. Din ro, et anker i et samfunn uten plan, en ærlig visjon, som gjør alt så vel.

Uten triks, uten det falske spill, et ekko av det som er dypt og still.